Høyesterett frifant staten i klimasøksmålet som gjaldt tildeling av 10 utvinningstillatelser for petroleum på kontinentalsokkelen gjennom en kongelig resolusjon. Høyesterett kom til at vedtaket var gyldig. Saken reiste særlig spørsmål om retten til miljø i grunnloven § 112. Kunne utfallet blitt annerledes dersom man hadde klart å sannsynliggjøre større skadevirkning? 

Klimasøksmålet ble fremmet mot staten av Foreningen Greenpeace Norden og Natur og ungdom og gjaldt gyldigheten av en kongelig resolusjon av 10. juni 2016 hvor det ble tildelt 10 utvinningstillatelser for petroleum på 40 blokker/delblokker i Barentshavet sør og Barentshavet sørøst. Dom i saken falt den 22. desember i 2020.

Partene var enige om at man står overfor store menneskeskapte klimautfordringer og at utslippene må reduseres.

Skadevirkningene ved vedtaket er knyttet til utslipp av klimagasser nasjonalt ved leting etter og produksjon av petroleum, samt utslipp av klimagasser nasjonalt og globalt ved forbrenning av produktet, samt risikoen for lokale miljøskader.

Høyesterett la til grunn at risikoen for miljøskade ble ansett å være lav, selv om konsekvensene kan være dramatiske. Utslipp ved leting etter olje ble ansett å være marginal. Anslagene over utslipp ved fremtidig produksjon ble ansett å være usikker. Det ble lagt til grunn at rundt 95 prosent av klimagassutslippene skjer ved forbrenning i utlandet etter eksport.

Høyesterett la til grunn at skadevirkninger som skal tas i betraktning omfatter også utslipp i utlandet så lenge det fører til konkrete virkninger i Norge. Det ble fastslått at ikke er tvilsomt at globale utslipp også vil ramme Norge.

Ifølge høyesteretts mindretall har staten har erkjent at klimakonsekvensene av forbrenningsutslippene ikke er utredet og vurdert i konsekvensutredningen. Forbrenningsutslippene er heller ikke utredet og vurdert konkret for Barentshavet sørøst i andre sammenhenger. Mindretallet kom til at det er begått en saksbehandlingsfeil ved at konsekvensene ikke i tilstrekkelig grad har vært utredet.

Førstvoterende sier i dommen at konsekvenser først kommer dersom det blir gjort drivverdige funn og deretter søkt om og gitt løyve til utbygging og drift. Det ble lagt til grunn at det ved åpning av Barentshavet sørøst var knyttet stor usikkerhet til om det ville bli funnet petroleum og eventuelt hvor mye.

Utvinning krever en godkjent plan for utbygging og drift av petroleumsforekomst (PUD) og da vil det normalt bli gjennomført en konsekvensutredning som også skal omfatte klimagassutslipp. Høyesterett fastslo at staten på dette tidspunkt kan ha rett og plikt til å ikke godkjenne PUD dersom hensynet til klima og miljø på det tidspunktet tilsier det.

Ankemotparten hadde på sin side hevdet at dette ikke er særlig realistisk. Det er vil nok sitte langt inne for forvaltningen å stoppe prosjektene etter at mange år og store verdier er investert. Et slikt utfall gir manglende forutberegneligheten for involverte aktører og risikoen knyttet til prosjektet kan bli svært høy. Uansett er det i alle fall en mulighet for en «omkamp» i denne fasen for flere parter.

En kan anta at konsekvensene i denne saken ikke ble ansett alvorlige nok eller for usikre. Kanskje hadde retten vært villige til å strekke seg lengre eller gripe inn dersom man hadde kunnet sannsynliggjøre større skadevirkninger av det konkrete tiltaket.

Likevel har man gått langt mht å sette terskelen for den beskyttelsen grunnloven § 112 gir for de rettigheter den omfatter. Grunnloven § 112 knesetter at alle har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares og at naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Når det gjelder tolkningen av grunnlovens § 112 er både flertallet og mindretallet i høyesterett i hovedsak enige. Domstolene kan tilsidesette forvaltningsvedtak hvis de ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å hindre utslipp av klimagasser som bidrar til global oppvarming. Terskelen er imidlertid høy og Stortinget må grovt ha tilsidesatt sine plikter.

Hva er så poenget med denne rettigheten om den ikke kan virke som et reelt korrektiv til de beslutninger som tas av lovgiver? Kanskje vil høyesterett moderer sin anvendelse av bestemmelsen i en senere sak. kan man få en justering av den høye terskelen i en senere avgjørelse. Det blir da svært viktig å forfølge en sak der man med stor grad av sannsynlighet kan påvise skadevirkningene av tiltakets utslippsregnskap.